Personskildringer av personer i "Byterminalen"

Welat:
I filmen får vi se hvordan Welat ser ut. Welat er en mørkhudet mann, og vi kan nesten høre på navnet at han ikke er norsk. I teksten får vi et inntrykk av at Welat kan mange praktiske ting, det sies at han er en altmuligmann. Videre merker vi at han er en hyggelig mann som prøver å hjelpe de han kan. Dette får vi også se i filmen, da legger vi også merke til at han smiler mye. Senere i stykket kommer ungdommer og ødelegger roen på byterminalen, de nasker i kiosken og mobber Gretelill. Da kommer Welat, modig og snill som han er, til unnsetning. Det ender med at Welat blir banket opp. I filmen virker dette mer alvorlig enn i teksten, fordi på film får vi se akkurat hva som skjer mens når vi leser teksten må vi lage oss et bilde av det, og det er ikke alltid at bildet blir helt korrekt. Welat har flyktet fra krig, og etter å ha blitt banket opp får han et ”flashback” på hvordan krigen var. Han drømmer at han er tilbake, og må skade de onde for å holde seg selv i live. Når han våkner igjen er han såret, og lei seg. Marianne spør om hun skal ringe politiet, men han svarer henne surt. I filmen får vi se ansiktet som det egentlig er, og det ser surt ut. Marianne går, og da innser Welat hva han har gjort, og han løper etter henne for å si at han er lei seg for han svarte slik. Dette viser hvordan Welat er, han er godhjertet og klarer ikke være sur på noen. Welat blir framstilt som en veldig omtenksom person. Når Cecilie tar en overdose er han raskt der for å støtte henne. Dette er et godt eksempel som viser hvor omtenksom han er.

Liv:
I teksten møter vi også Liv. Hun blir framstilt som en veldig glad person, og en kan lett merke at hun er forelsket. Hun er på byterminalen og venter på at bussen med sin elskede skal ankomme. Det er ikke noen spesiell beskrivelse av Liv utseende i teksten, det eneste som står er at hun er ”fjåg”. I filmen får vi et mye bedre inntrykk av hvordan Liv ser ut. Hun har brunt hår som er oppsatt, og går i en kjole. Når bussen som Liv venter på ankommer terminalen, kommer det en mann med et brev til henne. Brevet er fra mannen som Liv venter på. Han har skrevet at han har funnet en annen, og at de ikke kan ses mer. Liv blir lei seg, fordi hun har fått hjertet sitt knust. I filmen ser vi tydelig at hun er såret, hun kaster blomsterbuketten i bosset for å demonstrere sitt sinne. Liv kan virke attraktiv i teksten, det er fordi rett etter hun har lest brevet er det to menn der for å trøste henne.

Cecilie:
Cecilie er en annen karakter som blir fremstilt i stykket. Hun er en jente som har havnet på skråplanet, og driver med narkotika. Vi merket raskt i teksten at Cecilie bor på gata og har mange problemer. Alle på byterminalen kjenner henne, og derfor regner jeg med at hun er der ofte. Cecilie snakker ganske frekt, og ser ingen lyspunkter i livet.I filmen får vi et bilde av hvordan Cecilie ser ut. Hun har lyst langt hår, som er ganske rotete. I tillegg ser vi tydelige tegn på at hun driver med rusmidler. Utover i stykket møter vi faren til cecilie. Han prøver å hente henne hjem, slik at han kan hjelpe henne, men hun vil ikke. I slutten av stykket tar Cecilie en overdose og hun havner livløs på en båre.

Tankekart om dramatiske tekster

Kommentarer til scenene i "Byterminalen"

Scene 1: Byterminalen er ikke et sted man pleier snakke om, man pleier helst å unngå denne plassen. Derfor får denne scenen meg til å tenke på alle de gangene jeg har gått av noe stopp før selve terminalen, slik at jeg har sluppet og gått gjennom den.

Scene 2: Jeg oppfatter Welat som en hyggelig mann, som er litt ensom. Når du jobber på byterminalen slik som han treffer du alltid folk, både gamle kjente og nye, det er sikkert en av grunnene til han forsatt jobber der.

Scene 3: I denne scenen får jeg et inntrykk av hvordan narkomane folk oppfører seg.

Scene 4: Hvis du vil rekke noe i livet nytter det ikke å være for sein, verden venter ikke på en person. Derfor er det viktig å alltid være ute i god tid.

Scene 5: Det finnes hyggelige folk selv på mørke plasser.

Scene 6: Jeg får inntrykk av at Morten er en tidligere rusmisbruker som ikke helt hva han skal gjøre med livet nå som han er "ren".

Scene 7: Folk som henger på byterminalen er dem som føler seg aleine. Men når de er der nede treffer de flere som har de samme problemene som dem, slik blir de ikke aleine lenger.

Scene 8: Her ser vi et eksempel hvor en fortvilet far prøver å få datterens liv på rett kjøl. Han prøver å få henne med hjem hvor hun kan være trygg, og hvor han kan ha kontroll over henne.

Scene 9: Det kommer alltid nye busser.

Scene 10: Før i tiden var folk ikke like kravstore som i dag. De hadde ikke behov for alt det tullet vi bruker masse penger på nå, de levde med det de absolutt trengte og sparte resten av pengene. Kanskje ting var bedre før i tiden.Scene 11: Teateret er en fin plass hvor hyggelige mennesker møtes i en sal for å se på det samme arrangementet. Dette får meg til å tenke på mine yngre år da jeg var å så på teaterstykker.

Scene 12: Høy promille og aggresjon er ingen god kombinasjon. Folk bør ikke drikke for mye alkohol, da klarer de ikke kontrollere hva de gjør og vi kan få flere tilfeller hvor mennesker blir utsatt for blind vold.

Scene 13: Når Welat forteller hva han har flyktet fra minner det meg om krigen som foregår i Midt-Østen. Der flykter folk fra vold og trang, og søker et fredeligere land.

Scene 14: Den som venter på noe godt, venter aldri forgjeves. Til slutt kommer det gode, uansett om det tar 10 minutt eller flere år.

Scene 15: Selv om Cecilie var en rusmisbruker og trodde hun ikke hadde noe godt i livet, er det ennå personer som bryr seg.