I filmen ser miljøet gammeldags ut. Grunnen er måten folkene er kledd på, og vi får se en melkemann med i filmen. Melkemenn har vi ikke lenger, men det hadde vi da det var gamle dager. Sykkelen er også fra gamle dager, og ikke minst ”hovedscenen”, iskremforretningen, ser gammeldags ut. Her ser det ut som det er skumring, lyset ser litt rart ut, og det virket litt uklart. Det ser nesten ut som det er damp eller røyk inne i butikken.
Vi får inntrykk av at filmen er fra Danmark fordi folkene snakker det danske språket, eller hvertfall prøver å snakke det danske språket.
Det er et "sydenmiljø" i også. Grunnen er den lille forståelsen av språket personene har, akkuratt som det er i syden hvor turistene ikke helt forstår hva innbyggerne sier.
Vi opplever en litt trist stemning i kortfilmen. Ingen klarer og forstå hverandre, derfor blir de leie seg og frustrerte. Den eneste som er glad er melkemannen som uttnytter dette.
mandag 20. oktober 2008
Personskildring
Jeg har valgt å skildre Atle Antonsen, som spiller en uheldig syklist i denne kort filmen, og her er skildringen:
Syklisten er en høy, normalt bygd mann. Han har skjegg og ser ut til å være i 30-40 års alderen. Personen har på seg blå dongeribukse, en rød/grønn rutete langermet skjorte, og en blålig skyggelue. Mannen er dansk, men snakker engelsk fordi han ikke forstår dansk lenger. Han mener det danske språket har kollapset og blitt til meningsløse lyder.
Syklistens sykkel punkterte den ene dagen og han går inn i en iskremforretning for å få tak i noe å fikse sykkelen med. Men mannen forstår ikke hva han i butikken sier, og derfor får han ikke tak i det han trenger.
Han blir fortvilet og skylder alt på det dansk språket, som han mener ikke lenger er forståelig.
Syklisten er en høy, normalt bygd mann. Han har skjegg og ser ut til å være i 30-40 års alderen. Personen har på seg blå dongeribukse, en rød/grønn rutete langermet skjorte, og en blålig skyggelue. Mannen er dansk, men snakker engelsk fordi han ikke forstår dansk lenger. Han mener det danske språket har kollapset og blitt til meningsløse lyder.
Syklistens sykkel punkterte den ene dagen og han går inn i en iskremforretning for å få tak i noe å fikse sykkelen med. Men mannen forstår ikke hva han i butikken sier, og derfor får han ikke tak i det han trenger.
Han blir fortvilet og skylder alt på det dansk språket, som han mener ikke lenger er forståelig.
fredag 17. oktober 2008
tirsdag 14. oktober 2008
Sammendrag Novelle
Forteller og synsvinkel
Den som er fortelleren i en historie skal gjøre det spennende å høre på, han/henne behøver ikke å delta i handlingen. Men kan stå ”utenfor” handlingen og fortelle om personene og det som skjer.
Synsvinkelen i teksten er det perspektivet eller blikkpunktet som handlingen blir sett fra, fortelleren avgjør synsvinkelen. Vi har personal synsvinkel og autoral synsvinkel, hvor personal er når fortelleren er en jeg-person i fortellingen, eller en tredjeperson (som han eller henne). Når en fortelling har en autoral synsvinkel står fortelleren utenfor handlingen, han kan referere til handlingen uten og gå inn i tanker eller bevisstheten, eller han kan være en allvitende forteller. I fortellinger med allvitende forteller får vi innblikk i taker og bevisstheten. Her vil også synsvinkelen flytte seg mellom flere personer, og de vil bli skildret utenfra og innenfra, derfor vil disse fortellingene ha en vekslende synsvinkel også.
Handling og komposisjon
Handlingen i en fortelling er det som skjer, og den er et hovedkjennetegn ved fortellende tekster. Som oftest er mennesker de sentrale i handlingen.
Vi har ulike fortellermåter og rekkefølger på hvordan en fortelling blir fortalt, den kan gå kronologisk, i ”rett” rekkefølge, den kan inneholde retrospeksjon, som vil si at den har tilbakeblikk. Fortellinger kan også ha sirkelkomposisjon, frampek, parallellhandling og gjentakelser.Fortellinger inneholder paralleller og kontraster. Personer kan være satt opp mot hverandre, som snill og ond, fattig og rik, vakker og stygg. Også miljøet kan være satt opp mot hverandre på samme måte.
Komposisjonen, eller oppbygningen, av en fortelling har alltid en innledning, hoveddel og slutt.
- I innledningen får vi en presentasjon, av personer, miljø, mulige konflikter osv. Innledningen kan starte med en skildring, eller den kan gå rett på sak. Når den går rett på sak blir den kalt en ”in medias res”, som er latinsk og betyr ”midt inne i tingene”.
- I hoveddelen kommer det fram en konflikt, av ett eller annet slag, som blir som ett vendepunkt i fortellingen. Det er som oftest her vi får skikkelig innsikt om temaet i fortellingen.
- Avslutningen kan være av forskjellige slag. I noveller inneholder avslutningene et avgjørende vendepunkt eller informasjon som er en viktig del av fortellingen. En fortelling kan også avslutte åpent. Det gir mange muligheter for en slutt, både om handlingen vi er blitt fortalt om, og hva som kommer til å skje framover.
Person- og miljøskildring
Alle fortellinger inneholder mennesker, forholdet mellom dem, og hvordan de utvikler seg. Dette er ofte sentralt i fortellingene og. De blir beskrevet/skildret utenfra, og innenfra. Dette gir oss innsikt i fortellingen, og kan gi oss ett bilde av hvordan personene ser ut, og hvordan de tenker.
I fortellinger er det også miljøskildringer. Miljøskildringene forteller om stedet og omgivelsene hvor handlingen foregår. Disse skildringene kan også fortelle oss om hvordan hovedpersonene i fortellingen er, og hvordan teksten kommer til å bli. Bruken av miljøskildring kan være svært forskjellig fra tekst til tekst, i noen fortellinger er de detaljert, og i andre er de ikke. I film og tegneserie er miljøskildringer viktigere enn i en fortelling.
Språklige virkemidler
I alle tekster finner vi språklige virkemidler. Dette påvirker vår opplevelse av teksten. I tillegg til virkemidlene påvirker også språket, i form av ordvalg og setninger, oss når vi leser en fortelling. Metaforer og sammenligninger er en type språklige virkemidler, og det er flere ”metaforområder”. At følelser beskrives med varme er et, et annet kan være at livet er en reise.
Forfattere bruker ofte originale metaforer og sammenlikninger. Disse tilfører språket noe nytt, og dermed får forfatteren leserne til å se personer, fenomener og situasjoner på en helt ny måte. Ordvalget og formen på setningene i en tekst gir den en spesiell stiltone, som er stemningen eller atmosfæren i teksten. Stiltonen kan være ironisk, humoristisk, folkelig, muntlig osv…
Å tolke fortellende tekster
Når du tolker en tekst skal du gi uttrykk for din egen forståelse av teksten, derfor vil det ikke være et fasitsvar når det gjelder å tolke tekster. Alle tolker ting forskjellig, og dermed blir det forskjellige ”svar”. Når du tolker en tekst skal du plukke den fra hverandre og forklare hvordan innhold, komposisjon og språklige virkemidler er med på å skape mening i teksten. Dette kalles å analysere den.
Det er flere lesemåter av en tekst, og det gir oss forskjellige tolkninger. Vi har psykologisk lesemåte, og samfunnsorientert- og biografisk lesemåte. Når du skriver en tekst og skal presentere den for leseren er det ting du må ha med i presentasjonen, f. eks. tittel (eventuelt på samlingen), forfatter, hvilken type tekst det er og når den ble gitt ut. Hvert ord, bilde (i film) og hver setning i en tekst forteller oss noe. Når en skriver om skrivemåten, bør en legge vekt på å få fram det spesielle med teksten. Man må forklare hvilken virkning skrivemåten og virkemidlene har på deg som leser teksten.
Kilden er tatt ut fra side 53-69 i boka "Grip teksten" Norsk Vg1. Skrevet av Dahl m. fl. og er gitt ut av H. Aschehoug i 2006.
Den som er fortelleren i en historie skal gjøre det spennende å høre på, han/henne behøver ikke å delta i handlingen. Men kan stå ”utenfor” handlingen og fortelle om personene og det som skjer.
Synsvinkelen i teksten er det perspektivet eller blikkpunktet som handlingen blir sett fra, fortelleren avgjør synsvinkelen. Vi har personal synsvinkel og autoral synsvinkel, hvor personal er når fortelleren er en jeg-person i fortellingen, eller en tredjeperson (som han eller henne). Når en fortelling har en autoral synsvinkel står fortelleren utenfor handlingen, han kan referere til handlingen uten og gå inn i tanker eller bevisstheten, eller han kan være en allvitende forteller. I fortellinger med allvitende forteller får vi innblikk i taker og bevisstheten. Her vil også synsvinkelen flytte seg mellom flere personer, og de vil bli skildret utenfra og innenfra, derfor vil disse fortellingene ha en vekslende synsvinkel også.
Handling og komposisjon
Handlingen i en fortelling er det som skjer, og den er et hovedkjennetegn ved fortellende tekster. Som oftest er mennesker de sentrale i handlingen.
Vi har ulike fortellermåter og rekkefølger på hvordan en fortelling blir fortalt, den kan gå kronologisk, i ”rett” rekkefølge, den kan inneholde retrospeksjon, som vil si at den har tilbakeblikk. Fortellinger kan også ha sirkelkomposisjon, frampek, parallellhandling og gjentakelser.Fortellinger inneholder paralleller og kontraster. Personer kan være satt opp mot hverandre, som snill og ond, fattig og rik, vakker og stygg. Også miljøet kan være satt opp mot hverandre på samme måte.
Komposisjonen, eller oppbygningen, av en fortelling har alltid en innledning, hoveddel og slutt.
- I innledningen får vi en presentasjon, av personer, miljø, mulige konflikter osv. Innledningen kan starte med en skildring, eller den kan gå rett på sak. Når den går rett på sak blir den kalt en ”in medias res”, som er latinsk og betyr ”midt inne i tingene”.
- I hoveddelen kommer det fram en konflikt, av ett eller annet slag, som blir som ett vendepunkt i fortellingen. Det er som oftest her vi får skikkelig innsikt om temaet i fortellingen.
- Avslutningen kan være av forskjellige slag. I noveller inneholder avslutningene et avgjørende vendepunkt eller informasjon som er en viktig del av fortellingen. En fortelling kan også avslutte åpent. Det gir mange muligheter for en slutt, både om handlingen vi er blitt fortalt om, og hva som kommer til å skje framover.
Person- og miljøskildring
Alle fortellinger inneholder mennesker, forholdet mellom dem, og hvordan de utvikler seg. Dette er ofte sentralt i fortellingene og. De blir beskrevet/skildret utenfra, og innenfra. Dette gir oss innsikt i fortellingen, og kan gi oss ett bilde av hvordan personene ser ut, og hvordan de tenker.
I fortellinger er det også miljøskildringer. Miljøskildringene forteller om stedet og omgivelsene hvor handlingen foregår. Disse skildringene kan også fortelle oss om hvordan hovedpersonene i fortellingen er, og hvordan teksten kommer til å bli. Bruken av miljøskildring kan være svært forskjellig fra tekst til tekst, i noen fortellinger er de detaljert, og i andre er de ikke. I film og tegneserie er miljøskildringer viktigere enn i en fortelling.
Språklige virkemidler
I alle tekster finner vi språklige virkemidler. Dette påvirker vår opplevelse av teksten. I tillegg til virkemidlene påvirker også språket, i form av ordvalg og setninger, oss når vi leser en fortelling. Metaforer og sammenligninger er en type språklige virkemidler, og det er flere ”metaforområder”. At følelser beskrives med varme er et, et annet kan være at livet er en reise.
Forfattere bruker ofte originale metaforer og sammenlikninger. Disse tilfører språket noe nytt, og dermed får forfatteren leserne til å se personer, fenomener og situasjoner på en helt ny måte. Ordvalget og formen på setningene i en tekst gir den en spesiell stiltone, som er stemningen eller atmosfæren i teksten. Stiltonen kan være ironisk, humoristisk, folkelig, muntlig osv…
Å tolke fortellende tekster
Når du tolker en tekst skal du gi uttrykk for din egen forståelse av teksten, derfor vil det ikke være et fasitsvar når det gjelder å tolke tekster. Alle tolker ting forskjellig, og dermed blir det forskjellige ”svar”. Når du tolker en tekst skal du plukke den fra hverandre og forklare hvordan innhold, komposisjon og språklige virkemidler er med på å skape mening i teksten. Dette kalles å analysere den.
Det er flere lesemåter av en tekst, og det gir oss forskjellige tolkninger. Vi har psykologisk lesemåte, og samfunnsorientert- og biografisk lesemåte. Når du skriver en tekst og skal presentere den for leseren er det ting du må ha med i presentasjonen, f. eks. tittel (eventuelt på samlingen), forfatter, hvilken type tekst det er og når den ble gitt ut. Hvert ord, bilde (i film) og hver setning i en tekst forteller oss noe. Når en skriver om skrivemåten, bør en legge vekt på å få fram det spesielle med teksten. Man må forklare hvilken virkning skrivemåten og virkemidlene har på deg som leser teksten.
Kilden er tatt ut fra side 53-69 i boka "Grip teksten" Norsk Vg1. Skrevet av Dahl m. fl. og er gitt ut av H. Aschehoug i 2006.
Abonner på:
Innlegg (Atom)