Oppgaver side 337, fra Sofies Verden (1991)

Romantikken var en tidsepoke fra slutten av 1700-tallet til midten av 1800-tallet. Den var den siste av tidsepokene som det ga mening å kalle en epoke som omfattet både diktning og filosofi, kunst, vitenskap og musikk. Slagordene her var følelse, fantasi, opplevelse og lengsel.
I romantikken var preget av jeg-dyrkelse, fordi det nå ble fritt fram for å gi sin egen fortolkning av tilværelsen. Dette førte til en oppvurdering av det kunstneriske geni. I denne perioden hadde vi f. eks. Beethoven, han var en av de store musikerne for perioden og han uttrykte sine egne følelse og lengsler gjennom musikken.
De typiske romantikerne skilte seg også ut ved at de var unge menn som hadde en utpreget anti-borgerlig livsinnstilling og mente f. eks. at politiet var ”spissborgere” eller ”fiendene”. Romantikerne levde et liv der de dyrket latskap og dovenhet.
Typisk med romantikken var også kjærlighet, og kjærlighetsdiktningen var det mye av. Også selvmord var noe som kjennetegnet perioden fordi tallet som tok selvmord økte betraktelig i romantikken. Det var spesielt brevromanen ”Unge Werthers lidelser” som kom ut i 1774 og var skrevet av Goethe, som fikk selvmordstallet til å stige. ”Den lille boken slutter med at unge Werther skyter seg fordi han ikke får den han elsker..” 1
Romantikken kan deles inn i to deler, universalromantikken og nasjonalromantikken. Først kom universalromantikken, o da var romantikerne opptatt av nature, verdenssjelen og det kunstneriske geniet. Etter hvert kom nasjonalromantikken, og da var romantikerne opptatt av folkets historie, folkets språk og den folkelige kulturen i en nasjon. Den som band sammen de to delene var stikkordet ”organisme”, og romantikerne så på folk og planter som levende organismer. Også naturen som helhet ble sett på som en levende organisme.

I teksten var nasjonalromantikerne opptatt av å følge den nasjonale historien, språket og kulturen. De var spesielt opptatt av at folket var en organisme som utfolder sine muligheter.

1 Grip teksten, B.H. Dahl m. fl., 2007, Aschehoug, side 336